Det siste jeg gjorde i går kveld var å sjekke bussruta. Joda, bussen skulle gå fra holdeplassen rett nedenfor huset mitt. Skoleruta ble også sjekket, bussen går nemlig ikke når det er skolefri. Men alt var i skjønneste orden. At den ikke kom forrige gang jeg skulle ta den, måtte skyldes at jeg var sent ute. Ettersom jeg på mitt mest våkne om kvelden, er det å skulle rekke en buss klokka 07.34 en bragd. Det har jo som regel gått bra de siste seks månedene.
The last thing I did last night was checking the bus timetable. The bus was going to stop at the bus stop close to our house. The school calendar was also checked. It's a bus that only drives on schooldays. Everything was ok, it seemed. The fact that I missed it the last time, had to be a result of me being late. I'm more awake during the night, so it is actually an achievement to catch a bus at 7.34 AM. Normally I've managed it the last six months.
Alt lå imidlertid til rette i morges. Jeg la meg virkelig i selen for at dette skulle gå bra, spratt opp en time før bussavgang, tok på meg klærne jeg hadde lagt fram i går kveld, spiste, drakk kaffe og var nede ved bussholdeplassen fem minutter før bussen skulle være der. Jeg sjekket ruteopplysningsapp-en på telefonen for sikkerhets skyld. Dette så lovende ut.
I was so prepared today. Got up one hour before departure, put on the clothes I prepared last nigt, ate, drank coffee and was at the bus stop five minutes before departure. I checked the timetable-app one last time. This looked really promising.
Jeg ventet i 5 minutter, 10 minutter, 15 minutter. Ingen buss kom, og jeg så forberedelsene til dagens øvelse gå rett i vasken. Frustrert og oppgitt gikk jeg hjem og begynte å ringe til busselskapet. Hovedkontoret ligger forresten 700 kilometer unna, i et annet fylke. Langt om lenge svarte en kvinnestemme. Hun satt verken i nærheten av meg eller på hovedkontoret, men midt mellom ytterpunktene. - Men, det er skolefri i dag, svarte hun. - Det er det ikke, svarte jeg. Dattera hennes hadde visst fri fra skolen, men det var jo i en annen by, og det var visst ikke alle skolene i den byen som hadde fridag heller. Dessuten jobbet hun ikke i busselskapet, men hos de som har ansvaret for bussrutene i fylket. Så hun måtte ringe til busselskapet for å sjekke.
I waited for five minutes, ten minutes, fifteen minutes. No bus came, and I watched the preparations for today's rehearsal go right down the drain. Frustrated and stated, I started to call the bus company. Its main office is 700 kilometres away, in another county. After a long wait, a woman answered. Her office is neither close to me, nor the main office, but right between the two towns. - But, it's not school today, she said. - Sure it is, I replied. Her daughter's class had a day off, but that was in another town, and all the schools in that town didn't have the day off either. She didn't work in the bus company, but with those responsible for the bus routes in the county. So she had to call the bus company to check what had gone wrong.
- Det er dessverre en trykkfeil i rutetabellen. Den bussen går ikke, kunne hun fortelle. Jeg kjente andrenalinet flomme. Ærlig talt, ettersom jeg ikke er synsk, hvordan skulle jeg kunne vite det? - Jeg må bare legge meg flat og beklage, fortsatte den stakkars damen, som neppe er ansvarlig for at noen synes at det er greit med sånn noenlunde riktige bussruter. Jeg vet at perfeksjonisme er et skjellsord for mange, men er det noen som bør elske det høyere enn seg selv, så er det rutebokprodusenter.
- I'm sorry to say that it's an error in the timetable. The route is altered, she could tell. I felt the adrenaline rise. Honestly, since I'm not psychic, how could I know? - I must apologize, continued the poor lady, who hardly can be blamed for those above her thinking it's ok to have almost correct timetables. I know that perfectionism is a curse word for many people. But if there are somebody that should love that word more than themselves, it should be timetableproducers.
Hvordan kom jeg meg så til jobb? Mannen stilte elskverdig opp. Mens jeg hisset meg opp i telefonen over fylkeskommunens og busselskapets manglende korrekturleseregenskaper, kjørte han meg trygt og sikkert til byen. Og kanskje var det flaks at det er ekstremt dårlig telefondekning en del av veien. Så slapp damen i andre enden å få dagen totalt ødelagt av et illsint og morratrøtt vesen uten sans for nesten riktige bussruter.
How did I travel to work? The Man was amiably there for me. While I was online, furious over the county and bus company's missing proofreading capabilities, he drove me safely to the town. Probably it was a good thing that the telephone line is extremely bad at a certain pont on the road. Then the lady at the other side of the conversation didn't get her day totally ruined by a furious and tired creature who didn't fancy almost correct timetables.
Inga Helene
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar